Du er dansk, Morten, og dermed vant med et flatt landskap, så hva kan du om vandreturer i fjellet egentlig?
– Du! Jeg er en av svært få dansker som har vært på Besseggen! Jeg har vandret i Rondane og Jotunheimen, overalt. For ikke å snakke om fjellkjeder i USA, New Zealand, Øst-Asia og Alpene. To lange Camino de Santiago-turer, så ikke vær bekymret for det, he-he!
Okey, den er grei! Også er du ekspert på Italia, er det også din favorittdestinasjon?
– Jeg har mange favorittdestinasjoner, men skal jeg i hovedsak møte mennesker velger jeg Skottland, for deres humor og varme. Skal jeg få fantastisk service og imøtekommenhet, reiser jeg til Vietnam. Men Italia? Det er det ultimate ferieland, noe jeg oppdaget i ganske voksen alder. Fordi det finnes så mange versjoner av landet. Om du gjør en avtale ved Gardasjøen i nord, blir den holdt. Hotellene er som i Wien. Maten er Nord-Europeisk. Midt i Italia, i Cinque Terre-området finner du sjarmen og det søte liv – hvor det indre uret må stilles om til å ta ting med ro og bare nyte. De har lært seg å ta hånd om turistene, ting fungerer! I sør, nede i Napoli er det jo en helt annen verden igjen.
Hvordan ble lysten til å reise tent i deg? Jeg har hørt at du reiste alene på interrail i Europa som 14-åring?
– Jeg kommer fra en svært tradisjonell dansk familie som verken reiser eller har særlig lyst til å se resten av verden. Pappa har både høyde -og vannskrekk, så hvor min sterke lyst kom fra, det er et mysterium. Kanskje nettopp derfor. For i konfirmasjonsgave av foreldrene mine fikk jeg altså en billett til verden. Dette var i mai, og samme sommer sto jeg på perrongen i København. Mitt første stopp var Berlin. Og der, inne på stasjonen sto en tavle over meg, med alle verdens destinasjoner for mine føtter. Jeg kunne dra til Wien, Paris, til Madrid. Ingen problem! Det var en mektig følelse. Noe flippet i meg og jeg tenkte: “Dette er mitt liv”. Siden den gang har jeg ikke sluttet å reise.
Hvorfor skal folk ønske å heller bli ledet av en reiseleder som deg selv, enn å bare stikke på oppdagelsestur alene?
– Det er viktig for meg å fortelle om kultur og tradisjon ved stedene vi besøker. Det er snakk om vandreturer, med et ekstra tykt lag av spennende informasjon. Alt fra botanikk og byggemetoder til hvilke kjente forfattere som har skrevet sine verker i små hus vi går forbi. Det får man ikke om man reiser alene, også er det selvfølgelig skjønt – sier folk – at en person bare tar hånd om alt. Fikser billetter på lokaltog, finner den beste lokale restauranten, vet når vi må være hvor, også er det bare for folk å nyte turen.
Hva er det få som vet om Italia? Del en lite kjent hemmelighet!
– Mange tror italienere er dovne, at de ikke orker å arbeide og at en ikke kan stole på dem. Men de er utrolig hardarbeidende folk, om de lover deg noe, så holder de det. De er æreskjære. Også har de en “familiefølelse”, som gjør at de blir veldig inkluderende. De lager all sin mat med kjærlighet, og god kvalitet tar tid, derfor kan man kanskje vente litt lenger på restaurant i Italia. Ingenting blir laget i mikrobølgeovn her! Det er “Mama Maria” som lager det meste. Men å vente litt til, det ser italienerne på som en mulighet til et ekstra glass vin, også nyter de livet enda mer.
Finn din vandretur i Italia her.
Kan “vandreturfolk” være annerledes enn andre reisende?
– Vet du, jeg får alltid mer klemmer fra nordmenn når de reiser hjem, enn fra både svensker og dansker. Nordmenn kan kanskje oppleves som litt kjølige, men det er bare i starten. Når de gir slipp, så gir de slipp. Og det gjør de spesielt etter vandreturer. Da blir folk mer sammensveiset og vennlige. Vandrefolk er trivelige folk, turfolk. Og når de er på vandreturer, så blir de litt “presset”, det er fysisk og gøy. “Kom igjen, du klarer dette!”, sier jeg. Og så går det bra. Og det gjør noe med både sjel og sinn.
Hvilken jobb hadde du før du begynte som reiseleder for 15 år siden?
– “Du kan bli hva du vil, Morten, men ikke soldat”, sa min tyske mor til meg. Og hva ble jeg? Soldat. Jeg var profesjonell soldat i det danske forsvaret i 11 år, før jeg blant annet begynte å studere historie på Universitetet. I forsvaret var det mye trening i hverdagen, og mange utfordrende opplevelser. Så å reise med meg som reiseleder skal være rimelig trygt, he-he.
Hva er spesielt med vandreturene i Italia?
– Det som er ekstra spesielt med vandreturer i Cinque Terre på Liguria-kysten annet enn det frodige, fantastiske landskapet med heftige klipper rett ned i turkist hav og fargerike hus som klamrer seg til landskapet fylt med sitrontrær og jasmin, er at vandreturene er ganske intensive i starten, med varierende 1000 år gamle steintrapper og stier, små gamle broer og utsikter som kan ta pusten fra en. Men det tar ikke lang tid å nå toppene, hvorpå man kan rusle nedover igjen, mot strand og sjø. Der, på en livlig brygge, får man servert fersk fisk i solen, og kan nyte en lang deilig lunsj, før et flott og presist lokaltog kjører oss tilbake til hotellet.
Vandretur til Cinque terre? Bestill din reise her.
Hvilken ting reiser du aldri hjemmefra uten?
– Min egen hodepute.
